Et åpent brev til Mamma 1.0

Oppdatert: jan. 7

For ni år siden i dag, gikk jeg fra å hete Kristina med K til Kristina med stor M.

M for Mamma. Jeg husker enda den første tanken jeg fikk idet jeg hadde født min førstefødte, og følelsen den gav sitter enda i kroppen.

Jeg satt igjen, alene i badekaret, med nå mer kaldt enn varmt vann, ristende som et aspeløv full av adrenalin. Jordmor og den nybakte faren var oppslukt i den vakre skapningen som hadde kommet svømmende, jeg var (nesten) glemt og overlatt til mine egne tanker, for noen sekunder. Da kom den.

«Jeg er ikke lenger den kvinnen jeg var. Jeg er nå En kvinne som har født

Min barndoms største frykt for framtiden, på delt førsteplass med mensen og første kyss, var nå beseiret. Det var mer enn en tanke. Det satt seg som en pilar i mitt eget konstruerte selvbilde, og det fikk meg til å føle ting jeg aldri hadde følt før. En følelse av uovervinnelighet, en dyp beundring av kroppens kapasitet og totalt utmattelse. Og en følelse av å måtte bli kjent med meg selv, kroppen min og min egen virkelighet på nytt.


Men dette var bare begynnelsen. Nå startet en ny epoke av livet med en haug av helt nye pilarer til identitets-byggverket. Ikke visste jeg at parallelt med å ha et nyfødt barn å oppfostre, gikk nå et startskudd for en rekonstruering av min egen selvforståelse og identitet.


Etter tittelen Ei kvinne som har født, kom det flere identitetstitler enn ulike navn på en nyfødt prins i England. Kvinne med ammehår og brystspreng; Ei villfarne kvinne i ammetåka og nye bulker i bilen; Ei isolert ekstrovert som unngår butikken i fare for å måtte klare og framstå som et oppgående menneske med større vokabular enn: Ja se vovven, oj bæsja du, uffda så mye gulp, arø-rø-rø.


Mammapermisjon


Og mens all denne emosjonelle og mentale rekonstruksjonen av eget selvbilde foregår i ett virvar av hormoner og søvnløse netter, så er man i mammapermisjon. Du vet de ni månedene (++) hvor man tenker at man skal starte ny blogg, begynne med surdeigsbaking, male stueveggen og nyte formiddager på kafé mens man tar opp noen fag og setter seg mål om å løpe maraton neste vår? Men som man etterhvert innser, som en levende krabbe i vann under oppkok, er noe helt annet. Når hodet koker, er det for sent. Nå vet du ikke hvordan du skal orientere deg tilbake til den virkelig verden. Du lever i ei boble med et hamsterhjul, som lett innebærer seks dager i strekk innendørs, bare fordi barnesnørr og gørr. Med like mange dager siden sist du dusjet. Daffebukse, lunken kaffi, burde-liste, drømme-liste, løse dørkarm-lister og handlelister. Arbeidskollegaer er byttet ut med tøybamser og dublofigurer. Høye hæler med hull på hælen. Oppdaterte nyhetsartikler med «hvilken farge på avføringen»-artikler.


Ikke helt den ideelle omgivelsen til å styrke ett fallent selvbilde. På tide å si det som det er, og se mammapermisjonen i hvitøyet. Er nå på min fjerde runde, og nå skal jeg ta knock-out på utopien.


Et åpent brev til meg som nybakt mor


Av de siste 108 månedene har jeg i 78 måneder enten vært gravid eller bortkommen i ammetåke. Dette er hva jeg ville sendt i en tidsmaskin til meg selv der jeg sitter i badekaret med min karriere som mamma og permisjon-rytter foran meg.


1. Nei! Mammapermisjon er ikke tiden for å definere hvem du egentlig er. Du trenger ikke utforske din indre kreativitet eller definere ditt eget selvbilde ut i fra hvordan livet nå ser ut.


2. Nei! Du er ikke det du føler. Ta tankene til fange, og bare stol på at den sunne, balanserte versjonen av deg finnes inni kaoset der ett sted. Du må bare bli ferdig med amminga. Vær raus med deg selv og få henta inn litt søvn.


3. Jo! Sov når ungen sover. Det er ikke latskap. Men søvnløsthet derimot, det er galskap. Det gjør deg midlertidig koko. Og koko, søvnløse mødre med mye tid alene gjør seg opp mange meningsløse tanker om seg selv. Drit i rent gulv. Sov!


4. Ja! Du er normal. Jeg lover. Ingenting å skamme seg over. Det er så mange som har det akkurat som deg og som tror det har klikket for dem. Dere har ikke klikket. Det er bare klikkelyder fra brikker som faller på plass, i dette uoversiktlige tredimensjonale puslespillet som kalles mammalivet.

533 visninger

Straume ©2018 by Kristina Ekerhovd-Ottersen. Proudly created with Wix.com